Erics vej mod toppformen: Nedturen

Ingen vei mot toppen går smertefritt. Eric Fallander har givet sig selv ti uger på at komme i toppform, men denne uken har vært steinhard. (Slik tenker han å finne motivasjonen igjen!)

Heng med på Eric Fallanders treningsreise! Han er 40 år og har samboer, to børn og en stillsittende jobb som tekstforfatter på mobilselskapet 3. De siste 20 årene har han fått mosjonen sin ved å løpe til holdeplassen eller ta trappene i stedet for heisen. Den ensformige pris består mest af hamburger og pils.

Nå har han givet sig selv ti uger til at gå fra sofagris til et fysisk perfekt eksempel. Nå har han kommet til den syvende uge, og supermotivasjonen begynner å svikte ...

Erics treningsreise, uke 7

Sist uke skrev jeg jo om mitt første møte med en løpecoach. Om mitt fantastiske løpesteg og ønsket om å fly fram i sporet sammen med alle andre. Jeg var glad for at knærne holdt, og jeg planla til og med å løpe til og fra jobben.

Men så skete det noe...Etter den første morgenen til jobben satte jeg meg foran et skrivebord og lot musklene stivne. Kaffesuget kom krypende og jeg skulle rejse meg for å gå til kaffemaskinen. Det var bare det at det gik ikke...Da var knærne der igen, og fy så vondt jeg hadde. Så fort jeg la litt tyngde på dem skrek de fra og jeg innså at det ville ta lang tid før jeg kom til å løpe igjen.

Resten af dagen trasket jeg fram - det så ut som jeg hadde gjort på meg i buksa hvertfall. Tok til og med heisen ned til plattformen på t-banen når jeg gikk hjem. Dere vet, den som gamlinger og barnevogner trengs til.

Smerten var der i flere dage. Sjekket med Doktor Google, kunne det være "iliotibial band syndrom"? Mailet naprapat-Peter, som af en eller anden grund ikke anbefaler Doktor Google, men svarede at "Dagens tips er å ikke løpe om det gjør vondt". Et råd jeg tænkte at følge.

Kunne ikke træne, kunne ikke løpe. Kunne knapt gå. Så hvorfor ikke slurve med alt andet også? Den fredagen trykte jeg i meg en burger til lunsj. Avsluttet uken med en AW. På lørdagen mødte jeg nogle venner på en pub. Det sluttet med at jeg argumenterte med bartenderen - han må ha gjort noe feil, for jeg kunne umulig ha drukket åtte øl! Han dro et par fra kvitteringen, men neste dag føltes kroppen akkurat som den fortjente etter nettopp åtte øl, og hele søndagen befant jeg meg et sted mellom søvn og våkenhet, mellom sofaen og sengen.

Leste en gang at det tar 21 dager å endre en vane, og jeg hadde jo følt at jeg var på god vei. Men ingen steder står det hvor lang tid det tager at falde tilbage i gamle vaner. Det kan jeg fortælle nu: Det går direkte!

Efter helgen verket ikke knærne lengre, men plutselig følte jeg meg ikke like tvunget til å gjøre naprapat-Peters og PT-Staffans øvelser mer. Det var liksom mye mer behagelig å la være. Jeg var fortsatt ganske flink med ernæringsfysiologen Marias kostråd, men det ble enda mer av den dårlige maten og mindre av den bra. Jeg var på vei ned, mot samme umotiverte latsabb jeg beskrev når denne serien av artikler startet.

Så, når jeg skriver det her, er det noget i meg som kjenner igjen det. Ja, ut av hver eneste historie jeg noensinne har blitt fortalt, selvfølgelig. I alle helters rejse (jeg er helten altså) må det jo være motgang. Den der stunden hvor alt håp virker tapt. Dere vet, når man tror E.T. er død, eller at Rocky er banket og det ikke ser ut til at han vil reise seg igjen.

Moralen i denne historie er, uansett hvordan alt dette kommer til å ende for meg, så er det ikke rart at man havner i denne situasjonen. Man møder altid modgang, både i livet og på træning. Nå håber jeg bare at det kommer til at vende også, som i sagaene. Reise meg som Rocky, slik at jeg kan virke som et forbilde for alle andre som hater å trene men føler at de burde gjøre det.

Det er tid til at komme sig ud af hullet en gang for alle, måske har jeg allerede en "exit strategy" når jeg tænker efter. Sjekk det ut om en uke, da kan jeg ha en nyhet som kanskje kan vende alt...! Måske musikken begynder at spille og flaggene vaier. Måske står jeg der til slut, på det øverste trappetrinnet med nevene i luften. Jeg kender det nu. Det her er ikke slutten, det er bare en begynnelse.

LES MER: Sådan er det at løpe med en løpecoach for første gang