Sådan er det at løpe med en løpecoach for første gang

Eric Fallander har givet sig selv ti uger for at komme seg i toppform. Nå har han testet at løpe med en løpecoach - slik gikk det!

Heng med på Eric Fallanders treningsreise! Han er 40 år og har en samboer, to børn og en stillesittende jobb som tekstforfatter på mobilselskapet 3. De sidste 20 år har han fået sin mosjon ved at løpe til holdeplassen eller ta trappene i stedet for heisen. Den ensformige pris består mest af hamburger og pils.

Nå har han gitt seg selv ti uker til å gå fra en sofagris til et fysisk prakteksempel. Nå har vi kommet til uke seks og han har fått profesjonell hjelp av løpecoachen Kenth Svensson, som du bør følge på Instagram om du ikke allerede gjør det @kenth.snabbafotter.

Erics træningsrejse, del 6

Alt for tidligt skal jeg møde Sveriges fremste løpecoach Kenth Svensson og give det her med løping enda et forsøk. Jeg har løpt før, men som jeg fortalte tidligere har det ikke altid sluttet så bra. To gange har jeg faktisk tvunget meg rundt den årlige Bellmanstaffettens fem kilometer, sist for to år siden, men siden det har jeg unngått å løpe undøvendig.

Unødvendig føles det jo altid. Altså, jeg kan se formålet med at løpe for at man er forsinket - det er jeg ofte, både til møder og afgangstider. Jeg kan se formålet med løbing som transport - et middel til at tage sig fra A til B. Men alt for ofte virker det som løbing bare går ut på å løpe i sirkler. Man kommer alltid tilbake til samme plass man startet ved. Jeg mener, om man skal vende tilbage dit man begyndte runden, hadde det jo gått mye raskere om man bare ble der man var...

Mitt største slit med løpingen er jo at jeg alltid får så forbasket vondt. En gang når jeg fik litt feeling og skulle jogge, kom jeg ikke mer enn noen små meter før jeg fikk akutt prolaps og behøvde hjelp for å komme meg hjem. Og et plagsomt "hold" på siden er jo mer eller mindre garantert. (Googlet forresten lidt på "hold" - aka "leverhogg" - og fant en wikipedia-side. "Årsaken er ukjent" står det. Jamen, så lad mig da bare slå benene væk under jer: Årsaken er løpingen! Den kan umuligt være så bra)

Så er det selvfølgelig det her med mine svake knær, men nå har jeg gjort Naprapat-Peters øvelser i noen uker, øvelser som har som formål om å styrke muskulaturen rundt knærne og forhåpentligvis også forhindre smerte, så det er med selvtillitt jeg sakte jogger mot vår møteplass i Rålambshovsparken i Stockholm. Jeg starter fra jobbet som ligger i nærheden. Det er tidlig morgen men alle gater er tomme og det føles ganske deilig å være ute mens resten av byen holder på å våkne.

Jeg begynder at pese ganske raskt, men heldigvis er jeg først fremme og kan hvile lidt mens jeg venter på Kenth. Typisk. For en gangs skyld er man i tide, og jeg løber. Så dumt...

Så kommer han løpende over feltet. Han løb et halvmaraton i Amsterdam dagen før, men det er ingenting som stopper ham. Jeg advarer Kenth, eller "Snabba fötter" som han også kaldes på svensk, for at mine knær måske ikke klarer det. Sammen med ham, føles det som en latmanns unnskyldning, men han er snill, tar det med ro.

- Hvordan føles dette tempoet? spørger han. Jeg liker at han holder på å sovne i sneglefarten som passer meg aldeles utmerket.
- Bra! svarer jeg optimistisk.

Vi løper et stykke. Går et stykke. Løper et stykke. Går et stykke. Jeg som troede jeg skulle dø, men med intervaller i denne farten er det ganske behageligt.

Det er smart af han. Ikke skremme meg. Og det fungerer. Jeg har alltid sett med misunnelse på alle løperne når de kommer ut av sporene på våren. De ser så utrolig friske ud. Nå føler jeg meg som en av dem.

- Om dette føles bra, hvorfor løpe raskere? sier Kenth, og faller inn i koret av stemmer som har sagt til meg gjennom disse ukene: Al træning er bedre end ingen træning. Ergo, litt løping er bedre enn ingen løping.

Kenth evaluerer løpesteget mitt. Jeg får skryt. Man skal ikke rulle for meget fra hæl til tå, men stusse frem på den forreste del af foden. Barnemat. Jeg får blod på tanden og vi vender mod Stadshuset i Stockholm. Løper hel Norr Mälarstrand og tilbake igjen.

Tilbage igen, ja. Det er jo ofte sådan det ender. Kenth foreslår at jeg afslutter med at løpe hele vejen tilbage til kontoret selv. Nå tenker du at jeg løp til jeg var ute av syne og så ha opp og begynte å gå. Det er okei, for akkurat sådan tænkte jeg også at gøre det. Men jeg løb faktisk videre. Hele vejen til jobbet. Økte til og med på steget de siste to-tre hundre meterne. Delvis for at virke engageret om en kollega skulle se meg selvfølgelig, men fremfor alt for at jeg kunne og fordi det føltes godt å fly frem på mitt korrekte løpesteg i nye sko og knær som fungerte.

(Sportamore-redaksjonen gjorde en stor sak av at man ikke skulle løpe i treningssko når jeg skrev om mine nye treningsklær, men jeg synes de fungerer bra!)

Jeg tenker at jeg kanskje skal begynne å løpe til og fra jobben. Kan som sagt ikke tenke meg noe mer meningsløst enn å bare dra ut på en "joggetur". Du var her, du løp litt, og nå er du her igjen. Nei du, men å transportere meg fra hjemmet til jobben, den kan jeg kjøpe. Vil bli over en mil om dagen, om kneet nå vil klare det. La oss prøve!

Men som vanlig: Om det ikke kommer noen artikkel neste uke er det naturligvis fordi jeg ligger på akutten med pusteproblemer, hjerteinfarkt og selvfølgelig et plagsomt "hold"...

LES MER: Erics treningsreise, del 5: Slik er det å legge om sine kostholdsvaner