Emmas tøffe vei fra sykmeldt til triatlet

Høsten 2011 ble Emma Bertilsson sykmeldt for sin kroniske leddsykdom revmatisme, men fant veien ut av smerte og depresjon med hjelp av trening og løping. I dag er hun triatlet og brenner for å hjelpe andre å forandre livene sine.

Emma Bertilsson, 27 jaar uit Karlstad, is een persoonlijke trainer, løpecoach, foreleser en skriver bloggen over MarathonEmma waarmee ze hun triatlonsatsing beschrijven.

- Jeg brenner for å hjelpe andre å gjøre en forandring i livet, finne sin lykke og sine mål. I dag lever jeg drømmen, mot hva jeg gjorde for fire år siden. Nå finnes det ingen hinder for meg, livet er som en autobahn, sier hun.

Bli smittet av Emma Bertilssons treningsglede og følg henne på Instagram @marathonemma! Foto: Instagram.com/marathonemma

Emmas leven is helt annerledes ut. Siden hun var liten har hun kjempet med leddsmerter. Voor seks år siden inntraff en rekke hendelser i livet hennes som gjorde at hun sluttet å være aktiv.

- Toen zag ik dat er spanningen waren die revmatismen in het leven hadden tegengehouden en die ervoor hadden gezorgd dat je je kon concentreren op je gezondheid. Når jeg sluttet å bevege meg økte smertene. Dette gjorde at jeg syntes synd på meg selv og spiste på feil måte, noe som gjorde smertene enda verre.

Emma Bertilsson søkte hjelp hos en lege, men fikk høre at hun var for ung til å ha en revmatisk sykdom. I stedet fikk hun rådet å gå ned i vekt og fikk utskrevet smertestillende medisiner. Ved hennes siste besøk sa legene at de ikke kunne gjøre noe mer for henne og at smerten kun var innbilning.

- Da gikk alt under for meg. Jeg følte at jeg ikke kunne få hjelp av noen, at det var jeg mot verden. I 2011 var det så ille at jeg knapt klarte å ta meg opp av sengen om morgenen ettersom jeg var så støl. Jeg had 40 graders feber stort sett hele tiden og hadde vanskelig å sove på nettene på grunn av smerten. Det tærte mye på psyken, en 22-åring skal ikke ha en kropp som en gammel dame.


Emma Bertilsson år 2011, før hun bestemte seg for å forandre livet sitt. Het zwaarst woog hun 135 kilo. Foto: Privat

Vendepunktet kom en dag i matbutikken da Emma ble passert av en pensjonist med rullator som gikk raskere enn henne. Toen bestemte hun seg for å gjøre en forandring. Hun innså at problemet hennes hadde brutt ut i samband med at hun sluttet å være aktiv, og at hun burde begynne å trene igjen. Emma gikk også tid hos en ny lege som konstaterte at hun hadde en revmatisk sykdom, sykmeldte henne og satte henne på en rehabiliteringsplan.

- Jeg skulle få behandlingen innen tre måneder, men kjente at jeg ikke kunne vente se lenge, og at jeg ble nødt til å ta tak i det nå.

En morgen vulde Emma zich met een venn på spinning. Økten var en time lang, og tross at Emma var helt utrent bet hun sammen og trampet på.

- Etterpå følte jeg "Shit, så bra at jeg klarte det! Jeg er ikke håpløs!". Den følelsen var fantastisk. Het zorgde ervoor dat je een paar dagen later de feber en inflammasjoner kon gebruiken.

Emma het was een goed idee om een aantal mensen te laten spinnen met drie gangen in het hoofd, en toen de behandeling van de sykdommen begon, hadden ze hun klart om meer dan tien kilo op hun rug te krijgen. Med hjelp av medisinering, fysioterapeut og terapi bygde hun langsomt opp en sterkere kropp og følte hvordan smertene forsvant.

- Jeg wilde weten wat er gebeurde als de behandlingstiden voorbij waren. En kveld i februar fikk jeg et tilbakefall med overspising og ville kompensere det på en måte. Treningssenteret was ikke åpent så jeg tenkte jeg skulle ta en powerwalk. Men jeg bodde i et område der jeg følte meg utrygg, så jeg tenkte at jeg skulle prøve å jogge litt, for da hørte jeg bare min egen pusting og slapp å innbille meg at noen fulgte etter meg.

Når Emma kom hjem sjekket hun mobilen og så til sin overraskelse at hun hadde løpt to kilometer.

- I min verden var det større sjansen å vinne en million på lotto enn at jeg skulle kunne ta et løpesteg. Daar stond je en je had een kilometer afgelegd. Jeg følte at jeg ville gjøre det igjen, og jeg begynte å drømme om å få en medalje.

Medaljedrømmen gjorde at Emma meldte seg på Vårruset. Er waren ook revalidaties, spinningen, een løpetrening i uken en een mengde bein in nesa sprang hun hele den fem kilometer lange distansen.

- Følelsen was fantastisch. Ikke minst for at jeg løp hele veien, men også for at jeg klarte å være i en så stor folkemengde. Jeg følte at jeg had funnet min greie og at jeg hadde nådd mitt mål med å ha en funksjonell hverdag der jeg kunne sove, løpe og møte mennesker, og kunne begynne jobbe igjen og leve et normalt liv.

Men Emmas satsing endte ikke der. Vårruset ble etterfulgt av det milelange by-løpet i Karlstad, og året etter, i 2013, løp hun GöteborgsVarvet.

- I 2014 løp jeg mitt første maraton i Stockholm. Det tok 3 timer og 50 minutter for meg og jeg rakk å tenke veldig mye på den tiden. Bare tanken på at jeg tre år tidligere knapt kunne ta meg opp av sengen og at jeg nå kunne gjøre det jeg hadde drømt om føltes helt fantastisk.

I fjor sommer gjennomførte Emma Bertilsson sin første triatlonkonkurranse Karlstad Triathlon, 400 meter svømming, 2 mil sykling og 5 kilometer løping. Foto: Instagram.com/marathonemma

Hoe gaat het met revmatismen?

- I begynnelsen var det veldig vanskelig å finne en balanse for hvor mye jeg kunne belaste kroppen, men når jeg vel fant balansen var det enkelt. Så lenge jeg holder meg i bevegelse har kroppen det bra, og jeg trenger ikke ta noen medisiner. Jeg had nesten aldri symptomer lengre og når jeg får en bluss pågår det bare mellom to og tre dager. Je kunt dit ook zien bij andere mensen.

Hvor mye og hva trener du i dag?

- Jeg trener mellom ni og tolv timer i uken, men det er veldig variert trening. De reden waarom je een triatlon gebruikt, is dat je kroppen overbelast zijn.

Wat doe je met een triatlon?

- Op een dag ga je met team Rynkeby uit Värmland naar Parijs om je op te maken voor de barnekreftforeningen. Op 9 juli beginnen we, en we gaan dit doen onder de sju dager, want je bent nog niet klaar. De laatste keer was ik in staat om een Ironman te winnen. Mijn laatste levensdoel is 50 maratonløp voor jeg dør. Jeg har 48 igjen. Målet med maratonløpene er å ta meg rundt og være like frisk når jeg går i mål som når jeg begynte.

I dag elsker Emma Bertilsson følelsen av frihet som løpingen gir. "Jeg verdsetter evnen å kunne bevege kroppen og at jeg kan løpe, ettersom jeg ikke kunne det tidligere. Har jeg hatt en hektisk day på jobb løser jeg det ved å ta en joggetur og kommer på bedre tanker", sier hun. Foto: Rebecca Hansson