Erics vei mot toppformen: Nedturen

Ingen vei mot toppen går smertefritt. Eric Fallander har gitt seg selv ti uker på å komme i toppform, men denne uken har vært steinhard. (Slik tenker han å finne motivasjonen igjen!)

Heng med på Eric Fallanders treningsreise! Han er 40 år og har samboer, to barn og en stillsittende jobb som tekstforfatter på mobilselskapet 3. De siste 20 årene har han fått mosjonen sin ved å løpe til holdeplassen eller ta trappene i stedet for heisen. Den ensformige kostnaden består mest av hamburger og pils.

Nå har han gitt seg selv ti uker til å gå fra sofagris til et fysisk perfekt eksempel. Nå har han kommet til den syvende uken, og supermotivasjonen begynner å svikte ...

Erics treningsreise, uke 7

Sist uke skrev jeg jo om mitt første møte med en løpecoach. Om mitt fantastiske løpesteg og ønsket om å fly fram i sporet sammen med alle andre. Jeg var glad for at knærne holdt, og jeg planla til og med å løpe til og fra jobben.

Men så skjedde det noe...Etter den første morgenen til jobben satte jeg meg foran et skrivebord og lot musklene stivne. Kaffesuget kom krypende og jeg skulle reise meg for å gå til kaffemaskinen. Det var bare det at det gikk ikke...Da var knærne der igjen, og fy så vondt jeg hadde. Så fort jeg la litt tyngde på dem skrek de fra og jeg innså at det ville ta lang tid før jeg kom til å løpe igjen.

Resten av dagen trasket jeg fram - det så ut som jeg hadde gjort på meg i buksa hvertfall. Tok til og med heisen ned til plattformen på t-banen når jeg gikk hjem. Dere vet, den som gamlinger og barnevogner trengs til.

Smerten var der i flere dager. Sjekket med Doktor Google, kunne det være "iliotibial band syndrom"? Mailet naprapat-Peter, som av en eller annen grunn ikke anbefaler Doktor Google, men svarte at "Dagens tips er å ikke løpe om det gjør vondt". Et råd jeg tenkte å følge.

Kunne ikke trene, kunne ikke løpe. Kunne knapt gå. Så hvorfor ikke slurve med alt annet også? Den fredagen trykte jeg i meg en burger til lunsj. Avsluttet uken med en AW. På lørdagen møtte jeg noen venner på en pub. Det sluttet med at jeg argumenterte med bartenderen - han må ha gjort noe feil, for jeg kunne umulig ha drukket åtte øl! Han dro et par fra kvitteringen, men neste dag føltes kroppen akkurat som den fortjente etter nettopp åtte øl, og hele søndagen befant jeg meg et sted mellom søvn og våkenhet, mellom sofaen og sengen.

Leste en gang at det tar 21 dager å endre en vane, og jeg hadde jo følt at jeg var på god vei. Men ingen steder står det hvor lang tid det tar å falle tilbake i gamle vaner. Det kan jeg fortelle nå: Det går direkte!

Etter helgen verket ikke knærne lengre, men plutselig følte jeg meg ikke like tvunget til å gjøre naprapat-Peters og PT-Staffans øvelser mer. Det var liksom mye mer behagelig å la være. Jeg var fortsatt ganske flink med ernæringsfysiologen Marias kostråd, men det ble enda mer av den dårlige maten og mindre av den bra. Jeg var på vei ned, mot samme umotiverte latsabb jeg beskrev når denne serien av artikler startet.

Så, når jeg skriver det her, er det noe i meg som kjenner igjen det. Ja, ut av hver eneste historie jeg noensinne har blitt fortalt, selvfølgelig. I alle helters reise (jeg er helten altså) må det jo være motgang. Den der stunden hvor alt håp virker tapt. Dere vet, når man tror E.T. er død, eller at Rocky er banket og det ikke ser ut til at han vil reise seg igjen.

Moralen i denne historien er, uansett hvordan alt dette kommer til å ende for meg, så er det ikke rart at man havner i denne situasjonen. Man møter alltid motgang, både i livet og på trening. Nå håper jeg bare at det kommer til å vende også, som i sagaene. Reise meg som Rocky, slik at jeg kan virke som et forbilde for alle andre som hater å trene men føler at de burde gjøre det.

Det er tid for å komme seg ut av hullet en gang for alle, kanskje har jeg allerede en "exit strategy" når jeg tenker etter. Sjekk det ut om en uke, da kan jeg ha en nyhet som kanskje kan vende alt...! Kanskje musikken begynner å spille og flaggene vaier. Kanskje står jeg der til slutt, på det øverste trappetrinnet med nevene i luften. Jeg kjenner det nå. Det her er ikke slutten, det er bare en begynnelse.

LES MER: Slik er det å løpe med en løpecoach for første gang