Slik er det å løpe med en løpecoach for første gang

Eric Fallander har gitt seg selv ti uker for å komme seg i toppform. Nå har han testet å løpe med en løpecoach - slik gikk det!

Heng med på Eric Fallanders treningsreise! Han er 40 år og har en samboer, to barn og en stillesittende jobb som tekstforfatter på mobilselskapet 3. De siste 20 årene har han fått sin mosjon ved å løpe til holdeplassen eller ta trappene i stedet for heisen. Den ensformige kostnaden består mest av hamburger og pils.

Nå har han gitt seg selv ti uker til å gå fra en sofagris til et fysisk prakteksempel. Nå har vi kommet til uke seks og han har fått profesjonell hjelp av løpecoachen Kenth Svensson, som du bør følge på Instagram om du ikke allerede gjør det @kenth.snabbafotter.

Erics treningsreise, del 6

Alt for tidlig skal jeg møte Sveriges fremste løpecoach Kenth Svensson og gi det her med løping enda et forsøk. Jeg har løpt før, men som jeg fortalte tidligere har det ikke alltid sluttet så bra. To ganger har jeg faktisk tvunget meg rundt den årlige Bellmanstaffettens fem kilometer, sist for to år siden, men siden det har jeg unngått å løpe undøvendig.

Unødvendig føles det jo alltid. Altså, jeg kan se formålet med å løpe for at man er forsinket - det er jeg ofte, både til møter og avgangstider. Jeg kan se formålet med løping som transport - et middel til å ta seg fra A til B. Men alt for ofte virker det som løping bare går ut på å løpe i sirkler. Man kommer alltid tilbake til samme plass man startet ved. Jeg mener, om man skal tilbake dit man begynte runden, hadde det jo gått mye raskere om man bare ble der man var...

Mitt største slit med løpingen er jo at jeg alltid får så forbasket vondt. En gang når jeg fikk litt feeling og skulle jogge, kom jeg ikke mer enn noen små meter før jeg fikk akutt prolaps og behøvde hjelp for å komme meg hjem. Og et plagsomt "hold" på siden er jo mer eller mindre garantert. (Googlet forresten litt på "hold" - aka "leverhogg" - og fant en wikipedia-side. "Årsaken er ukjent" står det. Vel, la meg ta dere med storm: Årsaken er løpingen! Den kan umulig være så bra)

Så er det selvfølgelig det her med mine svake knær, men nå har jeg gjort Naprapat-Peters øvelser i noen uker, øvelser som har som formål å styrke muskulaturen rundt knærne og forhåpentligvis også forhindre smerte, så det er med selvtillitt jeg sakte jogger mot vår møteplass i Rålambshovsparken i Stockholm. Jeg starter fra jobben som ligger i nærheten. Det er tidlig morgen men alle gater er tomme og det føles ganske deilig å være ute mens resten av byen holder på å våkne.

Jeg begynner å pese ganske raskt, men heldigvis er jeg først fremme og kan hvile litt mens jeg venter på Kenth. Typisk. For en gangs skyld er man i tide, og jeg løp. Så dumt...

Så kommer han løpende over feltet. Han løp et halvmaraton i Amsterdam dagen før, men det er ingenting som stopper han. Jeg advarer Kenth, eller "Snabba fötter" som han også kalles på svensk, for at mine knær kanskje ikke klarer det. Sammen med ham, føles det som en latmanns unnskyldning, men han er snill, tar det med ro.

- Hvordan føles dette tempoet? spør han. Jeg liker at han holder på å sovne i sneglefarten som passer meg aldeles utmerket.
- Bra! svarer jeg optimistisk.

Vi løper et stykke. Går et stykke. Løper et stykke. Går et stykke. Jeg som trodde jeg skulle dø, men med intervaller i denne farten er det ganske behagelig.

Det er smart av han. Ikke skremme meg. Og det fungerer. Jeg har alltid sett med misunnelse på alle løperne når de kommer ut av sporene på våren. De ser så utrolig friske ut. Nå føler jeg meg som en av dem.

- Om dette føles bra, hvorfor løpe raskere? sier Kenth, og faller inn i koret av stemmer som har sagt til meg gjennom disse ukene: All trening er bedre enn ingen trening. Ergo, litt løping er bedre enn ingen løping.

Kenth evaluerer løpesteget mitt. Jeg får skryt. Man skal ikke rulle for mye fra hæl til tå, men stusse frem på den fremste delen av foten. Barnemat. Jeg får blod på tann og vi vender mot Stadshuset i Stockholm. Løper hel Norr Mälarstrand og tilbake igjen.

Tilbake igjen, ja. Det er jo ofte slik det ender. Kenth foreslår at jeg avslutter med å løpe hele veien tilbake til kontoret selv. Nå tenker du at jeg løp til jeg var ute av syne og så ha opp og begynte å gå. Det er okei, for akkurat slik tenkte jeg også å gjøre det. Men jeg løp faktisk videre. Hele veien til jobben. Økte til og med på steget de siste to-tre hundre meterne. Delvis for å virke engasjert om en kollega skulle se meg selvfølgelig, men fremfor alt for at jeg kunne og fordi det føltes godt å fly frem på mitt korrekte løpesteg i nye sko og knær som fungerte.

(Sportamore-redaksjonen gjorde en stor sak av at man ikke skulle løpe i treningssko når jeg skrev om mine nye treningsklær, men jeg synes de fungerer bra!)

Jeg tenker at jeg kanskje skal begynne å løpe til og fra jobben. Kan som sagt ikke tenke meg noe mer meningsløst enn å bare dra ut på en "joggetur". Du var her, du løp litt, og nå er du her igjen. Nei du, men å transportere meg fra hjemmet til jobben, den kan jeg kjøpe. Vil bli over en mil om dagen, om kneet nå vil klare det. La oss prøve!

Men som vanlig: Om det ikke kommer noen artikkel neste uke er det naturligvis fordi jeg ligger på akutten med pusteproblemer, hjerteinfarkt og selvfølgelig et plagsomt "hold"...

LES MER: Erics treningsreise, del 5: Slik er det å legge om sine kostholdsvaner