Slik er det å løpe maraton uten forberedelse

Å løpe maraton uten den minste forberedelse gjør skikkelig vondt i kroppen, men med mye bein i nesa så klarer du det - og får verdens beste følelse etterpå. Ida B Olsson har klart utfordringen.

Mange sier at det kreves flere måneder med forberedelse for å klare et maraton. Det stemmer ikke, om du spør PT Ida B Olsson. Hun bestemte seg for å løpe de 4,2 milene fire dager før start - til tross for at hun bare hadde løpt 15 kilometer tidligere.

Hvordan kom du på den idéen?

- Mannen min og jeg satt i sofaen og kikket på en arrangementkalender for hva som skjer i nærheten for å finne på noe gøy med barna. Da så vi at det var et maraton som skulle gå av stabelen fire dager senere. Da slengte jeg ut av meg at vi burde løpe det, og min mann syntes det hørtes ut som en kul idé. Akkurat da jeg hadde sagt det så tenkte jeg "Hva sa jeg nå egentlig?" men jeg tror det meste går om du bare vil. Det sitter i hodet og ganske lite i kroppen, sier Ida B Olsson, som til vanlig jobber som personlig trener.

Rakk dere å forberede dere i det hele tatt?

- Da vi stod på startlinja hadde folk alle mulige fancy greier, men vi hadde bare slått til på et drikkebelte, paracet og tigerbalsam. Det plaskregnet og mange hadde avanserte regnponchoer mens vi bare hadde vanlige vindjakker. Men vi tenkte at noen gang tørker vi, og å være bløt er ikke så farlig så det er bare å kjøre på.

Hvilke mål hadde du?

- Alle var veldig gira der innenfor starten, men vårt mål var bare å komme oss igjennom, og det var flaks det. Banen inneholdt så sykt mange bakker! Andre hadde kanskje syklet banen tidligere eller reist med bilen og kikket, men vi hadde ingen anelse om hva vi hadde i vente. Det eneste jeg visste var at jeg skulle klare det.


"Å ta seg over den der var som å bestige et fjell når beina var trøtte som de var" forteller Ida B Olsson.

Hvordan føltes løpet på kroppen?

- Beina var slitne, og etter omtrent halve distansen begynte det å gjøre litt vondt. Kondisjonen var ikke så farlig, jeg kunne prate hele tiden, det som tar knekken på en er smerten i kroppen. Det gjør vondt overalt, rygg, mage, knær, hofter og alt annet, så egentlig handler det bare om å overvinne smerten.

Hva var verst?

- På slutten kunne jeg ikke løfte beina for at det gjorde så vondt, og var så støl at jeg fikk komme på en ny løpestil, for jeg skøyt fram hoftene og kastet fram beina. Å løpe sidelengs føltes umulig, og også å hoppe, så kom det en kuskit løp jeg rett i den. De skoene kommer jeg ikke til å bruke mer, de har gjort sitt, haha.

Hvordan føltes kroppen etterpå?

- Knærne mine hovnet opp og føttene gjorde litt vondt, ellers var det mest stølhet. I overkroppen kjente jeg ingenting, jeg gikk faktisk på treningssenteret igjen bare to dager senere.

Hvordan var det å komme i mål?

- Jeg trodde ikke jeg skulle få så mye følelser, men jeg lo og gråt samtidig, følte eufori og stolthet. Enda en gang beviste jeg for meg selv at jeg klarer så mye mer enn jeg tror. Det er så utrolig gøy å teste sine grenser!

Hvem klarer å løpe et maraton uten forberedelse, tror du?

- Hvem som helst som har rett innstilling og en noenlunde veltrent kropp. Vær ikke presset av tiden eller noen annen, og vær ikke redd for at det skal gjøre vondt, for det kommer det til å gjøre.

Kan du til og med anbefale det?

- Ja, det skulle jeg gjøre. Den fantastiske euforien har hengt med siden løpet. Jeg tror at det du klarer fysisk styrker deg mentalt også. Jogg rolig og bestem deg for å komme i mål - da kommer du til å klare det!


Lykken etterpå!!!

LES MER: De beste tipsene før et maraton
LES MER: Tipy pre halvmaratonet