Slik er det å løpe med en løpecoach for første gang

Eric Fallander har gett sig själv ti uker for å komme seg i toppform. Nå har han testet å løpe med en løpecoach - slik gikk det!

Häng med på Eric Fallanders träningsresa! Han är 40 år och har en samboer, to barn och en stillesittende jobb som copywriter på mobilselskapet 3. De senaste 20 åren har han fått sin mosjon ved å løpe til holdeplassen eller ta trappene i stedet for heisen. Den ensformiga kostnaden består mest av hamburgare och pilsner.

Nå har han gitt seg selv ti uker til å gå fra en sofagris til et fysisk prakteksempel. Nå har vi kommit till uke seks og han har fått profesjonell hjelp av løpecoachen Kenth Svensson, som du bør følge på Instagram om du ikke allerede gjør det @kenth.snabbafotter.

Erics träningsresa, del 6

Alt for tidlig skal jeg møte Sveriges fremste løpecoach Kenth Svensson og gi det her med løping enda et forsøk. Jeg har løpt før, men som jeg fortalte tidligere har det ikke alltid sluttet så bra. To ganger har jeg faktisk tvunget meg rundt den årlige Bellmanstaffettens fem kilometer, sist for to år siden, men siden det har jeg unngått å løpe undøvendig.

Oändlig känns det jo alltid. Altså, jeg kan se formålet med å løpe for at man er forsinket - det er jeg ofte, både til møter og avgangstider. Jeg kan se formålet med løping som transport - et middel til å ta seg fra A til B. Men alt for ofte virker det som løping bare går ut på å løpe i sirkler. Man kommer alltid tillbaka till samma plats som man startade vid. Jeg mener, om man skal tilbake dit man begynte runden, hadde det jo gått mye raskere om man bare ble der man var...

Mitt største slit med løpingen er jo at jeg alltid får så forbasket vondt. En gång när jag fick lite feeling och skulle jogga, kom jag inte mer än någon liten meter innan jag fick akut prolaps och behövde hjälp för att komma meg hem. Og et plagsomt "hold" på siden er jo mer eller mindre garantert. (Googlet förresten lite på "hold" - aka "leverhogg" - og fant en wikipedia-side. "Årsaken är okänd" står det. Nåväl, låt mig få er att häpna: Årsaken är løpingen! Den kan omöjligt vara så bra.)

Så är det selvfølgelig det her med mine svake knær, men nå har jeg gjort Naprapat-Peters øvelser i noen uker, øvelser som har som formål om å styrke muskulaturen rundt knærne og forhåpentligvis også forhindre smerte, så det er med selvtillitt jeg sakte jogger mot vår møteplass i Rålambshovsparken i Stockholm. Jeg starter fra jobben som ligger i nærheten. Det är tidlig morgon men alle gater er tomme og det føles ganske deilig å være ute mens resten av byen holder på å våkne.

Jeg begynner å pese ganske raskt, men heldigvis er jeg først fremme og kan hvile litt mens jeg venter på Kenth. Typisk. För en gangs skyld er man i tide, og jeg løp. Så dumt...

Så kommer han løpende over feltet. Han springer en halvmaraton i Amsterdam dagen innan, men det är ingenting som stoppar honom. Jeg advarer Kenth, eller "Snabba fötter" som han också kallar på svenska, for at mine knær kanskje ikke klarer det. Sammen med ham, føles det som en latmanns unnskyldning, men han er snill, tar det med ro.

- Hur känns detta tempoet? frågar han. Jeg liker at han holder på å sovne i sneglefarten som passer meg aldeles utmerket.
- Bra! svarar jag optimistiskt.

Vi løper ett stycke. Går ett stycke. Løper et stykke. Går ett stycke. Jag trodde jag skulle dö, men med intervaller i denna farten är det ganska behagligt.

Det är smart av honom. Ikke skremme meg. Och det fungerar. Jag har alltid sett med misunnelse på alla løperne när de kommer ut av sporene på våren. De ser så otroligt friska ut. Nå føler jeg meg som en av dem.

- Om dette føles bra, hvorfor løpe raskere? sier Kenth, og faller inn i koret av stemmer som har sagt til meg gjennom disse ukene: All träning är bättre än ingen träning. Ergo, litt løping er bedre enn ingen løping.

Kenth utvärderar löpsteget mitt. Jeg får skryt. Man skal ikke rulle for mye fra hæl til tå, men stusse frem på den foreste delen av foten. Barnemat. Jag får blod på tann och vi vender mot Stadshuset i Stockholm. Løper hel Norr Mälarstrand og tilbake igjen.

Tillbaka igen, ja. Det är jo ofte slik det ender. Kenth föreslår att jag avslutar med att lyfta hela vägen tillbaka till kontoret själv. Nå tenker du at jeg løp til jeg var ute av syne og så ha opp og begynte å gå. Det är okei, for akkurat slik tenkte jeg også å gjøre det. Men jag kör faktiskt vidare. Hele veien til jobben. Økte til og med på steget de siste to-tre hundre meterne. Delvis för att verka engagerad om en kollega skulle se meg selvfølgelig, men fremfor alt for at jeg kunne og fordi det føltes godt å fly frem på mitt korrekte løpesteg i nye sko og knær som fungerte.

(Sportamore-redaksjonen gjorde en stor sak av att man inte skulle løpe i treningssko når jeg skrev om mine nye treningsklær, men jeg synes de fungerer bra!)

Jeg tenker at jeg kanskje skal begynne å løpe til og fra jobben. Kan som sagt ikke tenke meg noe mer meningsløst enn å bare dra ut på en "joggetur". Du var her, du løp litt, og nå er du her igjen. Nei du, men å transportere meg fra hjemmet til jobben, den kan jeg kjøpe. Vil bli over en mil om dagen, om kneet nå vil klare det. La oss prøve!

Men som vanligt: Om det inte kommer någon artikel neste uke er det naturligvis fordi jeg ligger på akutten med pusteproblemer, hjerteinfarkt og selvfølgelig et plagsomt "hold"...

LES MER: Erics treningsreise, del 5: Slik er det å legge om sine kostholdsvaner